Det er fremdeles litt snø i fjellet nå i slutten av juni, litt stilig. Ikke like mye som Kristina hadde fryktet og litt mer en hva Elin hadde trodd.
Det har vært nok snø til at vi måtte ta noen små omveier for å være sikker på at vi kommer oss trygt over til stien. Siden det er så sent i juni, vil vi tro at snøen forsvinner i løp av turen.
13 er altså Elin sin lykkedag, så i dag måtte det bare bli en bra dag! Dagen startet grå og våt. Derfor vi å sove litt lenger i håp om at regne ville gi seg, og kanskje det var Elin sin lykkedag, for regnet stoppet rett rundt klokken 8, og i løp av formiddagen skinte solen og varmt ble det. Varmen vekket til live fluene, aldri sett så mange store klegg, sikkert en egen Nord – Trøndelag type. Fugleungene begynner å klekkes. Først så vi ett reir med hvertfall seks små egg i. Senere på dagen holdt vi på å trø på ett annet reir med noen gråhårete små fugleunger.
På denne dagen i fjor stod vi på Vauldalen og ventet på å bli hentet etter rundt 20 dagers vandring fra Søre Osen!
Utrolig godt med en skikkelig hviledag for kroppen! I går kom vi fram til Teveldalen. Der møtte vi Lasse med depoet vårt. Han ble ei natt, Elin fikk teltet sitt helt for seg selv, og Kristina fikk ei natt i sitt eget telt.
Ble en liten harrytur til Storlien som ligger like ved, for å handle litt godt til hviledagen. Ble en del frukt og grønt. Er godt med noe friskt når vi til daglig spiser knekkebrød, havregrøt og frysetørket mat.
I morgen går ferden videre nordover over fjellene.
Morgenen er en av de viktigste delene av døgnet for oss på vandring. Den avgjør hvordan resten av dagen – og til og med dagen etter – vil bli.
Vi har eksperimentert med tidlige morgener og litt mer daglige tider å våkne på under årets tur. Sistnevnte har stort sett ikke vært like planlagt som førstnevnte, men heller et resultat av lange dager og stive ben.
Men vi har opplevd gjennom all vår testing, at å stå opp rundt kl. 7 og komme i gang med gåinga kl. 9 passet oss utmerket. På en eller annen finurlig måte blir da både tiden vi har å gå på, og tiden vi har å ta pauser på lengre!
Så når vi vekkes av GPSens alarmerende toner i morgengryen, like før sola står høyt nok opp til å varme på teltduken og lage atmosfæren der inne noe mindre behagelig enn ellers, da er det bare å strekke stive kropper ut av pose og pakke den sammen så fort som svint så man ikke kan legge seg ned i den igjen. Så setter vi varmtvann til havregrynen over primusen, og når det er gjort er det ingen vei tilbake.
God morgen! 🙂
Beina, sekkene og hodene våre har gjennomført 100 km. Dette skjedde nesten samtidig som vi entret Meråker kommune, og Nord-Trøndelag ligger for våre føtter. De 100 km har stort sett foregått i terreng utenfor sti; over myrer, rundt fjell og langs vann. Vi har med vilje valgt de minst folksomme veiene å gå. Det vil stort sett si stier som går utenfor «turiststiene». Dette er ofte stier som gror igjen; derav terrengvandringen.
I dag har vi fått en smak av sol og sommer. Værmeldingen for kvelden og helgen ser ikke helt lovende ut, så i dag har vi nytt dagen! Selv om man jo setter sin tvil til hvor akkurate meldingene om vær er her ute i skogen.
Bildet under viser vår lykkefølelse over gåtte 100 km. I bakgrunnen av bildet vises Sylan, fjellområdet vi har kjempet oss gjennom de siste dagene.
Ellers noen glimt fra turen til nå:
Det er noe eget med å dra på fjellet og i naturen over lange perioder. En opplever en side av naturen som føles råere og villere enn på den vanlige helgeturen. For vi sliter i takt med naturen rundt oss.
Når tilgangen på det behagelige begrenses, og man blir satt ansikt til ansikt med vær og vind, er man ikke lenger sjef. Dagene forandres totalt etter værforholdene. Blåser det, må en holde seg i lavlandet og bak store koller. Regner det må en beskytte seg mot kulde og vann. Steker sola får en beskytte seg mot varmen. Kontrastene er til å kjenne på.
Vi ser småfugl slite seg gjennom vindens stormakt i fjellet. Én blir ukontrollert slengt i bakken og kjemper seg krakilsk avgårde så godt den makter når vi nærmer oss den, der den ligger på stien foran oss.
Vi ser fuglemødre flykte i desperat frykt når vi er bare knappe meteren unna redet der den varmer fire egg i myrkanten. Hun hyler når hun letter og samtidig forlater sine egne avkom for å redde seg selv. Hun flyr alarmerende omkring mens hun sannsynligvis aner at alt håp for avkommet sitt er ute.
Vi møter en nybakt reinsdyrmor med kalven sin, som i størrelse knapt rekker moren til knærne. Moren enser oss på bakkekammen og springer avgårde i full gallopp. Kalven humper klumsete etter sin skremte mor, men snubler og faller i en myr. Moren snur seg raskt og kommer den til unsetning, dytter den ledende opp med mulen. Så fyker de videre ned i dalen og forsvinner for godt.
Ett lite øyeblikk kan endre alt i naturen. Ett vindkast, et forvillet fottråkk, en glemt kalv. Marginene så små, at det nesten føles absurd.
Det gir et sterkt bilde av noe som er så lett å glemme i dagens beskyttede samfunn – hvor skjøre vi egentlig er. Det er så lett å føle seg uovervinnelig bak lukkede dører, i varme senger med kolonialen på enden av gata. Men sannheten er en ganske annen.
Det gir en bunnende og dyp følelse å oppleve den mektige naturen fra alle sider dag ut og dag inn – ydmykhet.
Vi er ikke mer enn en del av noe større; og på et eller annet tidspunkt vil kanskje selv den mest inndulla sofagris føle på det. Det får i alle fall fart på prosessen å komme seg ut i naturen.
Dagen i dag, andre dagen på turen, innebærer mye tilvenning til turvaner. Selv om vi er forholdsvis rutinerte på tur sammen, er det mye som må gjøres et par ganger for at det skal begynne å «flyte». Det innebærer blant annet å pakke sekken rett hver dag, med det tyngste nederst og de tingene en trenger i løpet av dagen lett tilgjengelig. Det gjelder også rutinene om morgenen, pauser i løpet av dagen og det å ha en god forståelse av kartet hele tiden. Dette er ting som går automatisk etterhvert, men som nå i begynnelsen trenger litt tilvenning. Det kan kanskje høres ut som bagateller, men dette er ting som avgjør om det blir en slitsom eller god tur.
Så heretter har dagen vært preget av prøving og feiling. Det tok 2,5 t å komme i gang om morgenen, middagen ble inntatt på et litt sent tidspunkt og vi hadde to bomturer i starten av vandringen. Men det er mye godt i slikt også, for morgenen ble nytt og vi fikk presset inn ett bad og en lang frokost. Bomturene ble oppdaget raskt og vi tok oss godt inn igjen. Og pausene i løpet av dagen var flotte og godt plassert.
Ellers flott terreng vi går i nå, Sør-Trøndelag leverer. Vi har gått i området ved Hydda mot Vigelsjøen. Helt herlig start på turen! Ofte er de første dagene de tyngste, og dag 3 er dagen en gjerne «går på en smell». Men vi har hatt en så god start på årets tur at det ikke føles som dette gjelder denne gangen. Vi får nå se.
Bra vær, god kjørlig temperatur, flott og oversiktlig natur…kunne ikke drømt om bedre!
Litt ulikt tempo om morgenen. Tålamod må til
Oppladning og klestørking
Flott utsikt mot svenske og norske fjell
Kveldssol i fjellet
Nå sitter vi i teltet og hører regndråper på teltduken og en elv suse forbi like ved. Første dag er over og vi har kommet oss til Hyddkroken, en trivelig liten plass ca. 8 km fra Vauldalen.
Deposjef Lasse kjørte oss fra Røros til Vauldalen i to-tiden i dag. Vi endte turen i Vauldalen i fjor sommer, og tar nå opp ferden derfra.
Noen ryper og et par rein er observert. God sti og skogsvei innover. Ellers ble årets tur åpnet med en god vadeopplevelse – det fantes ingen bru over elva vi skulle krysse. Vel over har vi campet og venter på morgendagen!
Klare til å begynne!
Ut og teste dybden før sekken blir med over.
Første teltoppsetting for turen!
Grensesømmen er en fottur som går vekselvis mellom Norge og Sverige. I 2005 bestemte DNT og Svenske turistforening bestemte seg for å markere grensen fra Svinesund til Treriksøysa i Troms. Grensegaten mellom Norge og Sverige er på 1619 km i luftlinje, sømmen er på rundt 2400 km. Grensesømmen byr på mange naturopplevelser menneskelige virksomheter opp gjennom historien.
Til nå har vi fulgt denne så godt som mulig. Sømmen er ikke alltid merket like tydelige, i tillegg har det skjedd endringer på stien som gjorde at vi måtte legge om litt. Til nå har vi gått Finnskogleden, som vedlikeholdes av Finnskogen turistforening. Finnskogleden ender ved Osensjøen. Traseen følger så gamle ferdselsveier og pilsgrimsleder til Femundsmarka. I Femundsmarka følger ruta DNT Oslo og omegns rutenett. I år skal vi følge delen av grensømmen som går i Sylan. Her går det merka løyper til Snåsa. Vi velger å gå litt utenom den merka løypa i starten, og går på norske siden av Sylan.
På bilder over kan dere se logoen til Grensesømmen. Den dukker opp med jevne mellomrom på turene våres. Grensesømmen har en egen bok som beskriver rutene og informerer om overnattingsteder og serverdigheter. Boken finner du for eksempel her.
På turen vil vi prøve å holde dere oppdatert på facebook, snapchat og her på bloggen. Vi heter Grensedager på både snapchat og på facebook. Til tider vil det nok være dårlig dekning på turen, og vi vil ikke alltid være tilgjengelige. Det er jo tross alt en skogtur og vi vil stort sett ha wifi-fri sone..
Vi har forberedt på å dokumentere mye av det vi opplever, så det er bare å følge med!
Goproen er med for å vise hvordan vi har det på tur.
Grensedager 